OPPLEVELSER
De fleste av oss er glad i hverdagene og synes stort sett at de går altfor fort. Men vi setter alle pris på noen ekstraordinære impulser som gjør livet enda rikere.
Det kan være alt mulig av store og små ting som skaper en slags lykkefølelse i oss. Det kan være natur- opplevelser, en vakker solnedgang for eksempel. Det kan være en roman som inspirerer oss, eller et dikt! Metope av Olaf Bull trollbinder meg den dag i dag.
Det kan være musikk som enten roer oss ned, eller rytmisk musikk som beveger hele kroppen. Cum Sancto spiritu fra Bachs Hm-messe er besettende!
Film – Jeg husker første gangen jeg så Amadeus. Vi i publikum ble sittende stille i flere minutter etter at det var slutt. Eller Taj Mahal i soloppgang. Alt dette er holdepunkter av gylne øyeblikk i livet.
Alt er ikke like stort og minneverdig, men hele livet leser vi bøker, vi hører musikk, vi går på teater, vi ser film og forestillinger av ulike slag. Dette snakker vi med hverandre om fordi det er godt å dele. Derfor – La oss dele opplevelsene.
Prima vera (Våren) av Botticelli (malt rundt 1480)
Originalen henger i Galleri Uffizi i Firenze
KONSERT MED TSO & MARTIN FRÖST&EMILIA HOVING (DIR)
På en konsert med TSO i Olavshallen i mars 2025 var klarinettisten Martin Fröst solist i et nykomponert verk av Anna Clyne som hun hadde tilegnet ham: Weathered. Verket var virtuost og sprengte rammene for våre forestillinger om hva en klarinett kunne frembringe. Kroppsbevegelsene mens han spilte, var musikk i seg selv. Fröst har skapt seg et verdensnavn allerede. Han ble klappet inn til ekstranummer, og innledningen til dette var gripende:
– Tror dere på et liv etter fødselen?
(latter og bekreftelse fra publikum, og Martin Fröst fortsatte)
Jeg innbiller meg at jeg har noen fornemmelser fra livet før fødselen. Jeg forestiller meg noen lyder fra dette livet. Det kan være lyder fra mamma, og fra sangene hun sang, musikk av Beethoven, Mozart og andre.
Så forestiller jeg meg at to tvillinger kommuniserer inne i magen. «Tror du på et liv etter fødselen?» spør den ene. «Ja, selvfølgelig gjør jeg det,» svarer den andre, «her inne vokser vi og blir sterke for det vi skal møte etter fødselen.»
– Jeg tror ikke på det. Her er det lunt og fint på alle måter. Alle våre behov er dekket. Ikke noe er bedre enn dette. Men hvordan mener du det skal være etter fødselen, da?
– Nei, jeg vet ikke nøyaktig. Men jeg tror det er lyst og fint der og mye større rom å bevege oss på.
Vi skal gå på føttene og spise med munnen.
– Spise med munnen, Tungvint. Her får vi jo maten gjennom navlestrengen. Mye bedre.
– Jeg tror at da vil vi kunne se mora våres også, og hun kommer til å ta vare på oss!
– Mor? Tror du på en mor? Hvor er hun, da?
– Her! Overalt! Omkring oss! Vi er til og lever gjennom henne. Uten henne skulle vi ikke engang eksistere!
– Det er bare prat! Jeg har aldri merket noe til en mor, Hun finnes ikke!
– Joda, noen ganger når vi er helt stille kan du høre henne synge og snakke, og vi hører jo hjertet hennes banke hele tiden!
Så avsluttet klarinettisten: Nå skal jeg spille et stykke for dere, inspirert av fornemmelser av musikken jeg hørte i mammas mage. Fröst avsluttet med nydelig, inspirert musikk, sannsynligvis improvisert –
en overbevisende stemning fra nirvana i mammas mage.
(Denne historien finnes tydeligvis på nettet i mange versjoner, men for oss som hørte Fröst fortelle den
før han spilte musikken fra mammas mage, vil den alltid ha et lys over seg).
